Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Poeten fra Akebakken

Poeten fra Akebakken

UT I LYSET: 
Etter at faren plutselig døde sommeren 2011, flyttet Jone Urdal og familien inn i barndomshjemmet på Golan. Noen år seinere begynte de første diktene å komme. Et fotografi av dissene i Akebakken, på en grå vinterdag med slaps, er valgt som coverbilde til debutsamlingen «Blanke dager». Boka slippes seinere denne måneden. FOTO: Ingve Aalbu

Det finnes storbypoeter, og det finnes bygde­poeter. Jone Urdal står fram som boligfeltets poet.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
21.09.2016 kl 11:18

41-åringen er firebarnsfar, lærer ved Grøne Bråden skole (på 19. året), rock-entusiast, skrekkfilm-fantast og en av de mest engasjerte fotballsupporterne på denne sida av stiftelsesdatoen til IL Eiger. At han skulle begynne å skrive poesi, var det ikke alle som så komme, men folk som kjenner Jone Urdal, vil nok si at det har skjedd merkeligere ting. Denne måneden slippes hans første diktsamling, «Blanke dager».

— Jeg har alltid likt å skrive, men jeg har aldri skrevet poesi. Jeg har skrevet om musikk og fotball. Mitt første dikt skrev jeg på nyåret i 2014. Den dag i dag har jeg litt problemer med å forklare hvordan det startet. Det var noe som plutselig kom. Jeg satte meg ikke ned for å bli poet, forklarer debutanten.

Tap og savn

Likevel var det kanskje ikke helt tilfeldig at det plutselig strømmet ut vers i fri form.

— Diktene kom etter noen år som hadde vært veldig tunge. Mamma gikk bort altfor tidlig, i 2007. Og så døde pappa helt plutselig av hjerteinfarkt i juni 2011. Deretter mistet vi svigerfar på nyåret i 2012. Sammen med noen andre tunge ting var nok kanskje dette med på å sette i gang prosessen. Samtidig er det viktig å understreke at «Blanke dager» ikke er en «skrive seg ut av sorgen»-samling. Tap og savn har sin plass, men boka er mer variert enn som så, forklarer Jone Urdal.

Hvert strøk en verdensdel

Nostalgi er en av de store stemningsbærerne.

— Jeg er ganske retro av meg, og jeg er ikke alene om det. Generasjonen min, vi som var barn på 70- og 80-tallet; det er vel knapt noen som er så nostalgiske som oss, denne gjengen som oppretter grupper på Facebook hvor vi krever å få gammelt barne-tv tilbake på skjermen og griner når vi ser retro-emballasje på chipsen i butikken. Jeg tror mange av diktene i «Blanke dager» kan slå an blant lesere fra min egen generasjon.

«Alle gatene er forskjellige land, hvert strøk en verdensdel,» sang Lars Lillo-Stenberg i 1986, og slik var det for alle som suste av gårde på Golan — eller Rundevoll, som bydelen i Egersund egentlig heter — på den tida da Diego Maradona og Lothar Matthäus ledet hver sin hærskare av unge fotballspillere. Hvert strøk var en verdensdel, og en av verdensdelene var Akebakken. For alle som ikke kjenner til legendariske Akebakken, er det nødvendig å si at Akebakken var Akebakken også om sommeren, for det var ikke bare en akebakke, men også en lekeplass og ei slette av den typen barn før i tida spilte fotball på fra morgen til kveld.

Lyden av sommer

Akebakken var hjemmebanen til Jone Urdal på 80-tallet, og det er den fortsatt.

— Å vokse opp i et boligfelt som dette, på Golan, preger diktningen. Det blir sagt at noen poeter er storbypoeter, mens andre er fra landsbygda. Jeg vil kalle meg boligfeltets poet, hvis jeg kan få lov til det. Akebakken var en fantastisk plass å vokse opp. Vi hadde det fritt og godt. Det var mange unger i gata, og vi spilte vel fotball stort sett døgnet rundt oppe på toppen her. Det var ei veldig fin tid.

Tittelen på et av diktene i «Blanke dager» er «Det er en merkelig lyd i denne sommeren». Det inneholder blant annet ordet brennhumle, som henviser til et mytologisk insekt fra 80-tallets Rundevoll.

— Noen har ment at diktskrivingen har ligget latent i meg. Med fare for å høres pompøs ut, har jeg egentlig alltid hatt en slags evne til å kunne se litt skjulte poetiske sammenhenger i tilværelsen. Men før jeg begynte å skrive poesi, hadde jeg ikke redskap eller språk å formidle dem med, sier Jone Urdal.

Stillferdig engasjement

Han sendte det første diktet til kameraten Haakon Skår-Olsen, som selv har gitt ut to romaner.

­— Han ble veldig begeistret. Så kom det dikt fra meg på løpende bånd — nesten ett i uka i en periode på minst ett år. I begynnelsen var dette noe jeg kun korresponderte til Håkon med, men etter hvert testet jeg også diktene på kona. Hun er den eneste som også får tolkningen, forteller 41-åringen.

Som regel kommer diktene på de merkeligste tidspunktene.

— Da er jeg nødt for å prioritere dem og få dem ned på papiret. Jeg får ikke fred før jeg er ferdig. Det kan nok være litt slitsomt for de som er rundt meg, for i slike øyeblikk er jeg ikke til stede noen annen plass enn i poesien.

— Litt som når du ser kamper med Norwich eller Eiger?

— Ja, litt som når jeg ser fotball, men på en mer stillferdig måte, smiler Jone Urdal, som fikk mye oppmerksomhet da han for et par år siden ble filmet i sluttminuttene av en over gjennomsnittlig spennende Premier League-kamp mellom favorittlaget Norwich og Manchester United. TV2 viste klippet ("Nå må du blåse, dommer!"), som også ble mye delt på Facebook.

Mørke må til

Poeten fra Akebakken har selv delt en del av diktene sine på den nevnte fjesboka.

— Jeg liker å tenke på disse som singlene mine. Så kommer selve plata nå. Jeg tror nok folk vil bli litt overrasket over hvor mørke mange av diktene er, særlig i det første kapittelet. Helge Torvund sier et sted at «lyset du treng, finst.» Skal man kunne sette pris på lyset, trenger man litt mørke også. Diktsamlingen starter på et mørkt sted. Så er den innom ulike stoppesteder og havner en plass hvor det er, om ikke akkurat direkte lyst, så en stemning preget av ømhet og nostalgi, forklarer Jone Urdal.

— Hvis «Blanke dager» hadde vært et album, hvilken artist ville det hatt mest til felles med?

— Det er en variert samling. Men særlig det første kapittelet har noe Nick Cave-aktig over seg. Det består for det meste av noen av de første diktene jeg skrev.

Se bildet større

Nick Cave er av Jone Urdals mange inspirasjonskilder. FOTO: Bleddyn Butcher

«Blanke dager» er i det hele tatt stappfull av popkulturelle referanser. (Urdal har selvsagt også laget ei meget omfangsrik Spotify-liste kalt «Blanke dager», som kan fungere som et slags soundtrack til diktsamlingen — red. anm.)

— Jeg har hentet mye inspirasjon fra musikk, filmer og serier. Jeg har egentlig ikke hatt noe forbilde i poesien, utenom fra rocken. Men etter at jeg begynte å skrive, er jeg blitt stor fan av Rolf Jacobsen. Jeg har også lest en del av Helge Torvund i det siste. Rolf Jacobsen har noe tidløst over seg, samtidig som det er en «zeitgeist» og noe mystisk i diktene hans. Jeg forstår ikke alltid hva de handler om, men det er noe med stemningen som gjør dem bra.

God respons

«Blanke dager» utgis av Sandnes-forlaget Commentum.

— Håkon fungerte som en slags manager for meg og dro i land en avtale. Det var fantastisk da den ble klar. Å få gi ut noe som blir stående inn i evigheten, føles litt uvirkelig, mener Jone Urdal.

Forlaget satte som betingelse at eigersunderen selv måtte forhåndsselge 125 eksemplarer av boka.

— Jeg la meg i selen og var litt selger, noe jeg i utgangspunktet absolutt ikke er. Det endte med at jeg forhåndssolgte 264 bøker av et opplag på 500. Etter hva jeg har forstått, er det et ganske bra tall for en debutant med diktsamling.

Med i boka

Nå grugleder han seg til utgivelsesdagen.

— Men mest av alt gleder jeg meg. Jeg er fornøyd med det jeg har gjort. Det kunne ikke vært annerledes.

Samtidig føles det litt sårt at ikke foreldrene får oppleve den store dagen.

— Det er et stort savn. Mamma hadde nok vært syk lenge med kreft uten at hun visste om det, så det gikk veldig fort på slutten. Pappa døde brått på en jobbreise til Gøteborg, og vi fikk aldri tatt farvel. Det har vært veldig tøft for oss å miste dem så plutselig.

Mora skrev enkelte dikt.

— Jeg har kanskje arvet noe der. Hun fikk et av dem med i «Nitimen» i sin tid. Det har jeg inkorporert i et av mine dikt, slik at hun er kredittert i «Blanke dager», hun også.

Veggdyr

Høsten 2011 flyttet han sammen med familien inn i barndomshjemmet og ble igjen nærmeste nabo til Akebakken.

— Oppi tragedien var det fint å komme tilbake, men det ble noe veldig melankolsk over det også. Man tenker at ting skal bli slik som før, men virkeligheten blir litt annerledes. Selv om vi har pusset opp en hel del, er det mye som henger igjen i veggene. Det er det ikke tvil om.

Kameraten Håkon har laget tegninger til «Blanke dager» og debuterer som illustratør.

— I tillegg har ungene, alle fire, har fått lov til å illustrere ett av diktene. På den måten har også de fått navnene sine i boka. Diktet heter «Veggdyr». Det er ikke så veldig lystig, det heller, men de har laget hver sin tegning til det, forteller Jone Urdal.

Han håper å få til et slags arrangement i forbindelse med bokutgivelsen i løpet av høsten.

— Spørsmålet er bare når jeg skal få tid. Det er travle tider, men jeg ser for meg en kveld med musikk og poesi. Vi får se.

Fire kjappe

Største forbilder: — Foruten mine fantastiske besteforeldre, foreldre og svigerforeldre, må jeg svare Bruce Springsteen.

Hører på: — En god dose med Warren Zevon hver eneste dag.

Hvem skulle spilt deg i filmen om ditt liv? 
— 1984-utgaven av Jeff Bridges. Amerikana-ikonet Bridges er en dyktig skuespiller, som skinner i både smale og mer kommersielle filmer.

Anbefalt på skjermen: — TV-seriene «Supernatural» og «Stranger things»

Nyheter fra andre aviser

Do NOT follow this link or you will be banned from the site!