Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Stearinlys og søt soul

Hun poserer som ei hvilken som helst popstjerne, men bak pynten og plasten skjuler det seg ei jente med hjerte og sanger uten sminke. ANMELDELSE: ELVIRA NIKOLAISEN - QUIET EXITOffisiell nettside Da jeg tilfeldigvis fikk høre fem demoinnspillinger med Elvira Nikolaisen sist sommer, var hun bare en vanlig 24-åring fra Moi. Nesten, i alle fall. For det slo meg at hun fort kunne selge mer plater enn Norah Jones her til lands. Like etter signerte Elvira en avtale med Sony BMG. Resten av historien har dere hørt på radio og lest i landets største aviser. Det er ikke nødvendig for meg å fortelle at hun er nummer tre i rekka av sju søsken - at brødrene Emil og Ivar spiller i henholdsvis Serena-Maneesh og Silver, at faren John er kirkeorganist i Lund, og at hele gjengen vokste opp med sauna og salmesang. Det eneste jeg trenger å gjøre, er å slå fast at hun har den samme melodisansen som resten av familien.   PENT OG PYNTELIG: Storebror Emil pakker sangene sine inn i støy. Elvira svøper melodiene i storslåtte strykerarrangement. «Quiet exit» er popmusikk som skal og bør være velprodusert. Men til tider er det nesten så Elvira blir litt borte i all vellyden, selv om stemmen og sangene holder i massevis.   Musikken minner om mye, selvsagt, men mest av alt om den enkle elegansen på Elvis Costello og Burt Bacharachs "Painted from memory". Debutplata til Elvira Nikolaisen handler om forbudte følelser, rødvin og romantikk, stearinlys og soul, pop og «nighttime jazz». Det er en personlig og pianobasert utgivelse med mye luft og liv. Stemmen smyger seg rundt som en katt i de høye hallene, sterk og sårbar på samme tid. Hvis du liker radiosingelen «Love I can't defend», er den ganske representativ. Egentlig er det kun på «Egypt song» og et par andre låter at uttrykket nærmer seg rock. «Quiet exit» er blitt til i samarbeid med ikke ukjente Knut Schreiner, best kjent fra Turboneger. Han har for anledningen tatt på seg hansker, findress og blant annet invitert Trond Mjøen (Euroboys) og Tom Rudi Torjussen (Jim Stärk) til festen. Emil Nikolaisen bidrar på tre av låtene, men holder seg beskjedent i bakgrunnen.   Produksjonen er et litt stramt innpakningspapir som er vanskelig å få bort, i hvert fall for min del, men bak pynten gjemmer det seg et knippe virkelig bra låter. Og det er jo det alt handler om. Tekstene er dessuten bortimot klisjéfrie, til tross for at de ofte befinner seg innenfor det kjente hjerte/smerte, «jente og gutt gjør det slutt»-segmentet.  PERFEKSJONERT POP: Jeg har hørt fra flere hold at det kanskje er Hilma som er det aller største låtskrivertalentet i familien Nikolaisen. Nå som Emil har gitt ut «Serena-Maneesh» og Elvira «Quiet exit», har hun litt å leve opp til. Jeg tror også at Ivar i Silver har fått noe å tenke på, idet gruppa jobber med en oppfølger til «White diary».   Emil har laget et album som ganske sikkert vil være med på alle framtidige kåringer når tidenes beste norske utgivelser skal hylles. Noe annet vil være en skandale. Elvira ønsket på sin side å gi ut ei perfeksjonert popplate, skapt for å selge 100.000 eksemplarer i Norge - og hvem vet hvor mye i utlandet. Jeg vil si at hun har lykkes ganske bra, hun også. Så er det bare å glede seg til fortsettelsen og fundere på når Lund kommune skal finne det for godt å gi kulturprisen til John Nikolaisen og hans musikkfabrikk. «It's a family affair».



For å se innholdet må du ha gyldig abonnement.

Hvis du allerede har abonnement, logg inn via Min Side:

Logg inn

Nyheter fra andre aviser

Jærbladet

Strandbuen

Solabladet

Sandnesposten

Gjesdalbuen

Avisen Agder

Do NOT follow this link or you will be banned from the site!